Før denne sesongen gikk Elise Skinnehaugen fra Storhamar til Molde. Det i seg selv er ikke så rart, håndballspillere bytter stadig klubber, men for Elise var det nok ganske spesielt. Hun hadde spilt håndball for Storhamar, sammenhengende siden hun var fem år.

For noen uker siden ble vi kjent med Anikken Obaidli i portrettserien, JEG ER …. Anikken gikk fra Molde til Storhamar, etter å ha spilt for Molde i ca. 20 år. I dag skal vi bli kjent med Elise Skinnehaugen. Hennes reise er på mange måter lik, men den gikk i motsatt retning.

Nærmeste nabo til håndballhallen
Det lå kanskje litt i kortene at det skulle bli håndballspiller av Elise Skinnehaugen. Hun er født og oppvokst i nabolaget til Prestrudhallen på Hamar Vest, og når den tre år eldre søsteren, Katrine, begynte å spille håndball ville den da fem år gamle Elise begynne med det samme. Og Elise slapp å begynne alene. Tvillingsøsteren, Emma, ville også kaste ball, og de to tvillingsøstrene fulgte hverandre i tykt og tynt helt til de begge ble toppspillere. I dag spiller de i hver sin REMA 1000-ligaklubb, Elise i Molde og Emma i Larvik.

– Selv om jeg begynte med håndball tidlig var det nok mest fotball på meg da jeg var liten. Jeg spilte fotball i alle friminuttene på skolen, i tillegg til at jeg sparka ball på guttelaget til Storhamar. Jeg gikk langrenn også, og vi kan vel si jeg var en ganske aktiv jente, smiler Elise.

– Du spilte på fotball på guttelaget, var du en typisk guttejente da du var liten?

– Nei det vil jeg ikke si at jeg var, men jeg likte godt å spille fotball med gutta. De var litt bedre, og det var litt morsommere med litt tøffere matching. Jeg spilte vel på guttelaget frem til det første året på ungdomsskolen. Da slutta jeg helt med fotball, men Emma holdt på litt lenger enn meg, forklarer Elise.

Det var ikke bare håndballhallen som lå rett i nabolaget for familien Skinnehaugen. Skolen lå også bare en drøy rushpasning unna.

– Jeg var aldri noe stort skolelys, men det gikk ganske greit. Jeg tok ting ganske lett og slapp å pugge så mye. Jeg glei på en måte gjennom skolen, ler Elise

Men hun er rask med å tillegge

– Jeg møtte alltid opp og var ingen skulker, men jeg gjorde kanskje ikke så mye mer enn det jeg måtte.

Elise og Emma, eller var det omvendt? Foto: Privat

Elise og Emma
Tvillingene Elise og Emma er svært like, mange vil kanskje si de er som to dråper vann, selv om likheten kanskje var større da jentene var yngre enn de er i dag.

– Vi er to helt forskjellige personer selv om vi er like, og det tror jeg de som kjenner oss begge ser ganske godt. Det er mange som har møtt oss for første gang som har sagt at de aldri kom til å lære seg forskjellen på oss, men når de har blitt kjent med oss spør de seg om hvordan de kunne tro at det ikke var mulig å skille oss fra hverandre, ler Elise.

Og Elise er glad i tvillingsøsteren sin.

– Jeg vet jo ikke hvordan det er å ikke være tvilling, men vi har vært venner hele veien og hatt stor glede av hverandre. Men det er klart det har vært litt vanskelig noen ganger også. Vi blir sammenlignet med hverandre hele veien. Det kan gå på utseende, høyde og vekt, og på ungdomsskolen kunne det være litt vanskelig og skape litt usikkerhet, sier Elise med litt alvor i stemmen.

Og kanskje var det Emma som reddet håndballkarrieren til Elise, da hun som 18-19 år gammel ble lei av hele greia.

– Det var en periode der jeg var veldig lei. Jeg måtte si nei til mye av det vennene mine gjorde i helger og i ferier, og jeg var usikker på om jeg skulle gidde å bruke så mye tid på håndballen. Jeg var vel helt borte fra hallen i to-tre måneder, men så kom savnet, og jeg innså vel at det jeg følte jeg hadde gått glipp av ikke nødvendigvis var så gøy likevel. Heldigvis hjalp Emma meg i gang igjen.

Elise og Emma fulgte hverandre fra håndballskolen på Storhamar og helt opp til seniorhåndballen. Jentene spilte på samme lag, gikk i samme klasse og hadde de samme vennene. Men i 2017 flyttet Emma til Oslo. Hun spilte en kort periode i Nordstrand før hun gikk til Oppsal. Elise ble igjen på Hamar.

– Det er klart det var litt rart at hun ikke bodde på Hamar og spilte på samme lag som meg mere. Men det var kanskje mamma (Hege) og pappa (Gaute) som synes det var mest spesielt. De har alltid stilt opp 100 % for oss, og de satt alltid det vi jentene holdt på med først. Jeg har mye og takke mamma og pappa for, og jeg forstår at de synes det var litt rart da vi plutselig ikke spilte på samme lag lengre, sier Elise.

Men til tross for at Emma på håndballbanen er en konkurrent til Elise, så heier Elise på søsteren sin.

– Jeg heia på Emma og Oppsal da hun spilte der, og nå heier jeg på henne og Larvik. Bare ikke når jeg spiller imot dem, smiler Elise.

Superman og Superwoman, Håkon og Elise. Foto: Privat

Elise + Håkon
Elise har rukket å bli 25 år gammel, og det er ikke alle 25-åringer som kan skryte av å ha den samme kjæresten som da hun var 15. Det kan Elise.

– Jeg ble sammen med Håkon i 2011, så vi har feiret 10-års jubileum, smiler Elise litt stolt.

Før hun legger til.

– Men vi måtte feire det på Facetime da.

Hvordan en 10-års kjærestefeiring foregår på Facetime skal være usagt, og jeg spurte ikke Elise om detaljer. Men årsaken til at feiringen foregikk på den måten er at Håkon, i likhet med Elise, er håndballspiller.

Kjæresten til Elise heter Håkon Ekren. Han er fra Eleverum og spilte for Innlandets herrehåndballstolthet, til og med sesongen 2018/2019. Deretter søkte han lykken i den franske 1. divisjonsklubben, Cherbourg. I to sesonger spilte han der før han, foran denne sesongen, byttet til hardt satsende, Séletat Alsace, i den samme divisjonen. Det bli avstandsforelskelse og Facetime av den varianten, og koronasituasjonen har heller ikke gjort det enklere.

– Han kom hjem til Norge da verden stengte ned, men da hadde vi leid ut leiligheten hans, så det ble ikke helt som å være samboere igjen. Han kom også hjem til jul i fjor, men da satt han 10 av 14 dager i karantene. Det ble ikke helt det samme det heller, smiler Elise litt oppgitt.

En ny jul er rett rundt hjørnet, og igjen kommer Håkon hjem.

– Nå var jeg i Frankrike og besøkte han da det var landslagspause for noen uker siden, men det blir uansett fint å få han hjem igjen nå. Det er mye korona i Frankrike, og det ser ikke så bra ut her heller nå. Men vi satser på å få en fin jul sammen, sier Elise, med et ekte håp i stemmen.

Apropos jul, Elise er klar på hva hun ønsker seg, og hun behøver ikke vente spent på om ønsket blir oppfylt.

– Jeg ønsker med langrennski. Men det får jeg av Håkon, jeg har kjøpt dem selv for han, gliser Elise.

Håkon, om du leser dette: Finn på en liten ting i tillegg, som hun ikke vet hva er. De liker å bli litt overrasket skjønner du.

Langrennskiene skal forøvrig bli med til Molde etter jul.

Molde kan være et steg nærmere utlandet
Etter 20 år i den gule Storhamar-drakta tok Elise foran denne sesongen det samme valget som tvillingsøster, Emma, tok for noen år siden. Hun forlot barndomsklubben.

– Jeg kom til et punkt der jeg tenkte det beste for meg ville være å prøve noe nytt. Nye impulser og et nytt miljø kan være en bra ting. Jeg fikk ikke spille så mye som jeg ønsket i Storhamar, og da Molde kom på banen og ville satse på meg følte jeg at det var et riktig steg å ta.

Men håndballdrømmen ender ikke i Rosenes by

– Jeg drømmer om spill i utlandet, og jeg tenker at Molde kan være et skritt på vegen. Håkon har blitt god til å snakke fransk, og den ultimate drømmen ville vært å bo sammen i Syd Frankrike og spille i hver vår klubb, drømmer Elise.

– Syd Frankrike er ikke den verste plassen på jord. Er du glad i god mat og rødvin?

– Hvem er ikke det. Jeg er veldig glad i god mat og rødvin, røper Elise.

Og jeg noterer meg at Elise og jeg har en felles interesse.

Drømmen om god mat, rødvin og håndballspill i utlandet må likevel vente. Nå er det Molde som gjelder, og Elise trives i byen som kanskje er mest kjent for å ha fostret Kjell Inge Røkke, Kjell Magne Bondevik og en jazzfestival.

– Jeg trives veldig godt i Molde. Naturen her er fantastisk med fjorden og fjellene. Det er fint på Hamar og i Innlandet også, men dette er noe helt annet.

Og for første gang i sitt liv har Elise kun håndball og tenke på.

– Jeg studerte til å bli barnehagelærer og var ferdig med det første året, men det er helt håpløst å få bytta universitet. Studiene for vente litt, og denne sesongen er det kun håndballspiller jeg er, forklarer Elise.

Men studiene er bare satt på pause, de er ikke gitt opp. Elise vet hva hun vil.

– Jeg utdanner meg til å bli barnehagelærer, men jeg vil ikke jobbe i barnehage. Jeg vil utdanne meg videre og ser for meg å bli spesialpedagog eller logoped.

Med bare håndball å tenke på blir det naturligvis også litt fritid mellom slagene, og Elise får tiden til å gå.

– Det blir gjerne trening morgen og ettermiddag, og da er det naturligvis viktig å restituere litt mellom slagene. Men vi er flinke til å finne på ting sammen. Jeg henger mye sammen med kantspiller, Julie Lygren, og det er ikke noe problemer med å få dagene til å gå. Jeg stortrives som håndballspiller i Molde, sier Elise overbevisende.

Søstrene Skinnehaugen, Emma, Katrin og Elise. Foto: Privat

– Om ti år bor vi i hus på Hamar
Om du spør en toppidrettsutøver om hvordan de ser for seg verden om 10 år er det ikke alltid lett å få et klart svar. De har valgt en uforutsigbar yrkesvei. Mye kan skje, og de planene som ble lagt i går lar seg ikke alltid realisere på grunn av noe som skjer i morgen. Elise svarer likevel klart, og uten særlig lang betenkningstid, på hvordan hun ser for seg tilværelsen om 10 år.

-Om 10 år håper jeg verden er pandemifri og at vi, Håkon og jeg, har hus i Hamar. Jeg kan gjerne ser for meg en tilværelse i en typisk kjernefamilie, og så har jeg lyst på hund. Eller vi har lyst på hund, smiler Elise.

-Den der «Vi har lyst på hund, det har jeg bestemt» kjenner jeg meg godt igjen i, men jeg har blitt veldig glad i hunden jeg også, sier jeg.

-Vi har lyst på hund begge to altså, Elise føler hun må overbevise meg.

Og jeg tror henne. Men Håkon er fra Elverum, er det helt sikkert at huset skal stå på Hamar?

-Vi har bodd på Elverum, og det er vi ferdig med, gliser Elise.

Jeg tror henne på det også.

Jul på Hamar, og kanskje blir den lengre enn planlagt
Julaften er bare en liten uke unna, og da samles familien på Hamar.

– Håkon og jeg er ikke sammen på selve julaften, da er vi hos hver vår familie. Men vi får heldigvis vært mye sammen likevel, selv om jeg må tilbake til Molde allerede den 26. desember for å gjøre oss klare til cupfinalen den 29., forklarer Elise.

Da jeg gjorde dette intervjuet med Elise var det nemlig ikke klart at cupfinalene i romjula ble utsatt. Om det betyr en lenger juleferie på Elise vet jeg ikke, men om det blir tilfelle tror jeg Elise synes det er helt greit. Litt ekstra, og uventet, tid med kjæresten Håkon, mamma Hege, pappa Gaute, storesøster Katrine og tvillingsøster Emma er nok helt sikkert en god erstatning for en utsatt cupfinale.

Tvillingssøsteren, Emma, skal vi forøvrig bli bedre kjent med ut på nyåret en gang. Larvik har valgt ut henne til å være med i denne portrettserien, JEG ER …. Og selv om jentene er like kan historiene bli forskjellige. Elise sier det fint.

– Jeg er min egen person, og Emma og jeg er helt forskjellige.

Takk for praten Elise.

Like, men forskjellige. Senere i sesongen skal vi også få bli litt bedre kjent med Emma Skinnehaugen. Foto: Privat